Trykk her for å få oppdaterte meldinger fra Tulkarem. Linda heter utsendingen.

Om møtene i Annapolis ble den forhåndsannonserte parantesen eller ikke skriver en av mine Israelske venner mer om her.

Hvis du er en av dem som lurer på hva jeg mener om Annapolis (og dermed er inneforstått med at dette ikke er et nytt produkt fra Lærdal) anbefaler jeg å lese det som Fredrik Græsvik i TV2 har på hjertet. Nesten som jeg skulle sagt det selv, og ekstra lettlest med fete bokstaver innimellom.

 En annen som har uttalt mye fornyftig er en av de Israelerne jeg snakket endel med da jeg var i Palestina. Se selv i hans blogg (som ikke er utstyrt med lettlestbokstaver desverre).

Da har en tidligere ledsager, sannsynligvis en med en skarpere ekspertise innen filmskapning enn meg, laget en kinofilm om ei jente fra Hebron. Sikkert verdt å se hvis du er i Oslo.

Les mer på her:

http://www.oslofilmfestival.com/2007/movie.asp?movieID=87

Jeg filmer Angela Godfrey-Goldstein mens hun snakker ut. Hun er ganske enkelt ei kristen, jødisk Israeler opprinnelig fra Sør Afrika.

Når jeg nå skal sitte og mimre over tiden i Tulkarem, så kommer tankene ofte til besøkene vi hadde i tettstedet Shufa. Hver mandag hadde vi en slags engelsk samtalegruppe med en gjeng der oppe. Gamle og unge. Mange ting ble diskutert: Religion, sport, sjakk, mat, pedagogikk, Osama Bin Laden, politikk osv osv.

Det som gikk igjen fra hvert eneste besøk var at vi hadde en veldig god følelse da vi dro. Bakteppet for besøkene er ikke like trivelige. Shufa har problemer med en Israelsk bosetting (Avne Hefez) like i nærheten. Dette er sivilpersoner som staten Israel har hjulpet til å slå seg ned på det okkuperte området.

I tilfellet Avne Hefez/Shufa så har bosettingen og militærleiren som ligger vegg i vegg beslaglagt veien som går mellom Shufa og Tulkarem som er den nærmeste store byen. Dagens løsning er en drøy omkjøring blant annet via en kontrollpost.

Noen av ungdommene vi snakket jevnlig med i Shufa. Bosettingen og militærleiren i bakgrunnen. 

I disse dager får folkene i Shufa hjelp av våre etterkommere med å nærme seg oliventrærne i nærheten av den Israelske bebyggelsen. Internasjonal tilstedeværelse gir en eim av rettsikkerhet hvis det skulle skje noe med folkene fra Shufa når de er i nærheten av bosettingen.

Veien fra tulkarem til Shufa er sperret på permanent basis

Omfanget av bosettingene på Vestbredden har økt i omfang forholdsvis kontinuerlig så lenge Israel har okkupert Vestbredden og er et eksempel på hvordan internasjonale avtaler brytes med viten og vilje. Da vi prøvde å kartlegge litt i forkant av olivenhøsten fikk vi vite av en mann at hans trær var utenfor faresonen. ”Men kom tilbake om noen år”, sa han. Planene om utvidelse av bosettingen er klare og snart var det altså denne mannens tur.

Øverst til høyre vil du fra nå finne en side kalt “innhold” der du kan få et overblikk over alle tekstene i denne bloggen og anbefaling av de beste.

Enda en av mine artikler er nå lagt ut. Den havnet faktisk helt fremme på Kirkens Nødhjelp sin nettside like under Al Gore og hans fredspris.

Dessverre ble det litt rot med korrekturen noen steder. Blant annet er det ikke riktig at ”Sharif Omar” er det egentlige navnet. Det er derimot et kallenavn han har fått på seg angivelig fordi han likner litt på en berømt egyptisk filmskuespiller. Ellers skal det meste være noenlunde leselig. Les den her.

Det vanskelig å vite hvor en skal begynne når en skal prøve å samle tankene etter en tur som denne. Jeg kommer til å skrive litt etter hvert som jeg får inspirasjon.

Når det er problemer og verden skal reddes er det gjerne de unge som blikkene vendes mot og som skal gi håp. På flyplassen i Israel på vei hjem ble jeg en liten stund sittende ved en småbarnsfamilie. Jøder fra Amerika tør jeg påstå på bakgrunn av klær/hodeplagg og språk. De to smårollingene på rundt fem år stjal oppmerksomheten. I løpet av ca fem setninger presterte den ene å nevne ordet ”security” like mange ganger. Den andre fulgte opp og spurte: ”Mor, hvordan funker metalldetektorer?”.

For noen uker siden besøkte vi en ung mor og barnet hennes i hjemmet deres i flyktingeleiren i Tulkarem. Hun fødte barnet i Israelsk fangenskap under noe som ble beskrevet som stusselige omstendigheter. Hendene og føtter i bind og ingen kjente tilstede. Gutten som nå er fire ble sluppet ut fra fengselet da han var to og et halvt år gammel og ikke behøvde sin mor lenger. Moren ble satt i fengsel på anklager om å ha hjulpet fightere og for å ha hjulpet selvmordsbombere. Hun hadde ikke hatt problemer med militæret før dette. Hun ble sluppet ut i april. På spørsmål på hvordan hun tror dette vil påvirke barnet svarer hun at han allerede vet at han har en spesiell status siden han ble født under disse omstendighetene.

Menel og hennes fire år gamle sønn Noor i hjemmet deres i flyktningeleiren i Tulkarem.

Utenfor leker barna med lekevåpnene sine i de trange gatene og om nettene er militæret på besøk med sine gummikuler og det som verre er.

Siste dagen i Jerusalem er jeg og en annen i et møte med FN for å diskutere og oppsummere noe av det arbeidet vi har hjulpet dem med. Over lønsjen dreier samtalen også over på den litt mer generelle situasjonen. Ray som den ene heter beklager kynismen, men sier at hva han har sett mens han har vært her er bare framveksten av en ny generasjon med ekstreme; og at det er akkurat det Israel vil. Mange av tiltakene som rammer sivilbefolkningen blir satt i verk på en slik måte at det skinner gjennom at “sikkerhet” i beste fall er et andreordens hensyn. De forteller at de har 12 – 14 presentasjoner ukentlig, mange av dem med toppolitikere rundt omkring i verden, men det er aldri tid for å legge press på Israel. I øyeblikket er det for eksempel ”samtaler” som ikke må forstyrres. Hysj…

I løpet av tiden på Vestbredden var det meningen å skrive noen artikler, hovedsakelig til kirkens nødhjelp. I motsetning til hva som står å lese på denne bloggen har artiklene vært gjennom sensur & korreksjon. Fornuftig og bra med slike tiltak er jeg den første til å innrømme. Prosessen var uansett noe langdryg og det ble ikke så mange artikler fra meg, men nå ser jeg at den første er lagt ut. Les den her. Velbekomme.

Les mer om denne dagen i artikkelen min